En krigsubåt bryter gjennom grunnmuren under en kafe, og slipper ut syre som flyter oppover. Syren spiser seg sakte gjennom gulv, og ender opp som grønne syrepytter i kafeen. Hun som arbeider der legger ikke øyeblikkelig merke til det. Når hun oppdager det, løper hun vekk uten å evakuere kundene.

Jeg skal til å gå opp en av to mulige adskilte trapper fra undergangen i Stavanger sentrum når jeg ser at to svartkledde folk med gassmasker er på vei ned den ene. Jeg tar den andre trappen, og går oppover langs posthuset. På andre siden av veien ser jeg politifolk som tar seg av en gammel mann med lilla jakke og dumt utseende. Plutselig trekker en av politimennene våpen og hopper baklengs ut i gaten, hvor han blir stående og true på en veldig anspent måte. Jeg tenker det var da unødvendig, men så trekker mannen i lilla også våpen, og de skyter hverandre. Nå løper jeg og gjemmer meg bak hjørnet til posthuset, kikker rundt og forsøker panisk å beregne sannsynlighet for at en kule ved et uhell skal komme min vei. Den gamle mannen ligger på bakken, og jeg tror først han er død. Men så løfter han på hodet og pistolen og skyter de to andre politimennene.

Ikke lenge før denne drømmen lå jeg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde drømt på noen dager. Og så plutselig var jeg der! Underlig å se overgangen såpass klart (dog uten at jeg var helt bevisst gjennom overgangen).

Flere smådrømmer eller bruddstykker av drømmer.

1. Jeg hadde sanket fluesopp, og hadde flere av dem liggende hjemme. Jeg var litt nervøs for at familien skulle oppdage hva jeg hadde, men ikke nok til å gjemme dem skikkelig. Jeg forsøkte å spise et par av dem, og resultatet var ganske irriterende: All tekst jeg leste ble redigert, som om det var et tekstredigeringsprogram på en PC, til det var uforståelig. Bokstaver ble slettet eller stokket om på.

2. Lekte med barn i en snøbakke-barnehage. Jeg var ikke ansatt der, og var redd de ansatte trodde jeg var pedofil for at jeg ville besøke dem. Det var bare moderat gøy å leke med barna, kanskje fordi jeg ble oppslukt av bekymringen for hva de ansatte trodde om meg.

Utydelige og usammenhengende drømmer.

Skal til tannlegen i en gate jeg ikke vet hvor er. Er med Henrik, som blir til John Egil. Han vil kjøpe gigantisk snop i en av de flere gigantisk snop-butikkene som finnes i akkurat den delen av byen vi er i. Han åpner en kjøledør og roper på en fremmedspråklig mann. John Egil stotrer på engelsk at han vil ha en gigantisk Toblerone. Jeg finner ut at jeg også vil ha. Det koster 140 kr. Jeg har 300 kr for tannlegen, og kvier meg, men ender med å kjøpe. Når jeg oppdager at jeg har fått for lite veksel, blir jeg veldig høylytt og dramatisk. Jeg kaster småpengene jeg fikk, og roper at jeg skulle ha seksti kroner. Jeg er virkelig motbydelig mot selgeren, som nå har blitt om til en sta norsk jente. “SEK-STI! SEK-STI!” roper jeg inn i et ansikt som svarer med å spenne alle foraktmuskler. På dette tidspunktet mistenker jeg at jeg kanskje har regnet feil, men etter en slik opptreden har jeg ikke noe valg enn å holde oppe fasaden.

Ganske individuert, men ikke helt meg selv. Styrt av følelser jeg ikke er fortrolig med.

Jeg og Frank sitter og tuller sammen i et klasserom. Jeg gjør narr av hans vonde følelser (som jeg tror er en del av et morsomt skuespill), og han kollapser mentalt. Han blir som et lite barn, og alle i klasserommet blir skremt alvorlige. Læreren gjør en jobb med å snakke med ham, men han er helt tapt. Etter timen går jeg også i barndommen, og legger meg ved en trapp og leker med lekedyr. Der møter jeg lærerinnen, og blir betrygget om at jeg ikke gjorde noe åpenbart feil.

Gjorde inntrykk. Klump i halsen. Absurditeten ved at jeg begynte å leke med lekedyr gjorde at jeg fikk et snev av bevissthet om at jeg drømte.

Liten stolt mann med stor stemme synger en fantastisk innkallingssang fra døren til en taverna. Vi er blant de første som går ned i kjelleren. Det er et par benker, men uten føring på hvordan en forsamling skal sitte. Vi gjetter at det er best med en ‘katolsk vri’ [hull].

Presten er en ganske ung, moderlig kvinne. Vi er bekymrede, dyreskinn-bekledde, blondskjeggete menn (i hvert fall noen av oss). Hun er betryggende.

Var bare svakt individuert. Sangen var virkelig fantastisk, den satt igjen i meg lenge etter at jeg våknet.

Jeg løp ned en spiraltrapp. Jeg tror det var en konkurranse om hvem som kom ned først, men det kan hende det bare var jeg som trodde det. Da vi kom ned, satte vi oss i en gruppeterapiformasjon, og fikk spørsmål. Jeg vekslet med å svare uhøflig og briljant. Jeg sa noen geniale ting om hvordan selvet er en fortelling man tolererer å leve seg inn i, og en av de andre på gruppeterapien fikk ansiktsuttrykket til en som forsto. Det var tilfredsstillende.

Uklar og usammenhengende, eller kanskje jeg bare ikke husker.

Jeg våknet av alarmen på mobilen. I det øyeblikket trodde jeg at jeg lå ute, i gress, med en stein som hodepute, og at jeg kunne, hvis jeg ville, se på utvalgte trær og få vinden til å filleriste dem.

En særdeles behagelig drøm. Situasjonen minner meg om en scene i Old Boy.

(Datoen er en unøyaktig gjetning.)

Rengjør banker og en sfinx. Sfinxen er et vaskeri (den har åpninger på siden), og har til og med en incinerator spesielt for rotter.

Vi tar med en rotte hjem, i tilfelle den har en gullklump i magen.

Hjem til gated community, som ser helt likt ut som høyden vi rengjorde, bare med sollys. Huset jeg bor i ser ned fra toppen av en svært skrå, brosteinbelagt plass. Mens jeg kravler opp denne bakken, spiller en fyr konsert i en butikk på nedsiden av denne plassen. Han spiller elgitar-feedback-musikk.

Spennende men usammenhengende.

(Datoen er en svært unøyaktig gjetning.)

Vi (Gunnar, Steinar, etterhvert Håvard, kanskje Tønne) spiller fotball på en av banene på Byfjord. Vi plager en rekke barnehagebarn som går gjennom ved å la ballen dabbe på hodene til barna.