Trym har for korte armer til å tørke seg bak, og ingen andre har muligheten til å hjelpe ham med det, så jeg blir spurt. Jeg vil ikke, men angrer litt senere. Jeg rettferdiggjør at jeg ikke ville med en betvilelse av handikappet. Han hadde klart det hvis han bare ville, tenker jeg. Rettferdiggjørelsen klarer ikke å berolige meg, og jeg skammer meg.
